siljeword

I går satt jeg inntullet i pysjen min, utelukkende laget av økologiske palestina-skjerf og nøt en kopp gresskar-te. Humrende bladde jeg gjennom bunken av bilder tatt fra "valgvaken" i Volda, der jeg og noen andre engasjerte og intellektuelle viftet med våre rødgrønne flagg til ære for Jens og hans gamle venner. Jeg satte derfor gresskar-teen i vrangstrupen da følgende sms tikket inn på mobilen

"Du er i FHM! Haha!"- Ingeborg.

Naturlig nok sølte jeg en hel del gresskarte på mitt radikale antrekk, noe som i seg selv gjorde vondt, men måtte også ta et dykk i arkivet, down the memory lane om du vil, der handlingsforløpet faktisk nå har skadet meg( eller mitt renommé) for life.

Det hele startet en søndag. Eller det gjorde det egentlig ikke, men velger her en retrospektiv vri. Jeg våkner altså en søndag, denne dagen som er hellig for mange av oss. Enten du drar i kirken og skyfler nedpå Jesu blod og legeme, eller bare har nok med å pleie ditt eget, så er søndag den dagen i uken der ettertanke og refleksjon står i sentrum. "Hva f*** gjorde jeg i går, og hvorfor i svarte gjorde jeg det". I slike øyeblikk, da man rammes av midlertidig hukommelsestap, er det ekstra artig/grusomt å finne "ledetråder" knyttet til gårdagens aktiviteter.

Denne søndagen finner jeg følgende i vesken: et visittkort merket "Thomas Strzelecki- redaksjonsjef, FHM". I takt med min egen skallebank begynte noen varselbjeller å ringe langt der baki hypofysen.

Hvis man nå tar opplysningene fra overskrift med de opplysningene som har kommet frem av den såkalte brødteksten, er det lett å trekke en slutning som ikke ville imponert mor Theresa eller andre bedrevitere. Men historien tar en uventet vending..

For i går, etter å ha fått denne urovekkende sms'en, løper jeg ut i Voldas gater for å rekke Rema1000, snur halveis, løper hjem og skifter til armybukse og "Jens we can" t-skjorte, før jeg kan ferdes trygt nattestid i dette radikale stykket av Norge. Jeg kjøper FHM, får et "jasså - så -du-ble lesbisk- tilslutt"-blikk av kassedamen, før jeg er trygt hjemme med skammen og bladet.

 



Til min store skuffelse er jeg verken på forsiden, tredjesiden, ikke en gang en del av "verdens 100 mest sexy kvinner". Jeg er ikke engang en del av FHM's svært modne og rett og slett ustyrlig morsomme spalte "Sprut og kjør". Nei. Jeg er avbildet i FHM's særdeles orginale og nyskapende artikkel/bildegalleri, "FHM på snobbesafari"-kjør skumpa-party.

 Sakte kommer minnene strømmende på. I køen på skaugum, der jeg og noen venner, kun skulle hygge oss med en øl eller to, skulle denne skjebnesvangre kvelden altså mr Strzelecki, komme med sine minimale fotokunnskaper for å legge mitt sosiale ve og vel i grus, ved å plassere mitt bilde sammen med andre "vestkantsdamer". Jeg nevner i fleng:

"På Frogner i Oslo er det silikonberter som strør om seg med blåsejobber for gratis champagne, finansfolk som øver på one-linere på dass(..) midt i det hele, to FHM journalister med ett mål for kvelden- å "druse skumpa" med Petter Pilgaard"


trykk her for å høre Petter in real life

Jeg hadde tenkt å gi flere eksempler på andre klassikere fra denne artikkelen med ett mål for øyet; å forbedre menneskeheten, men gir meg her. Jeg får faktisk fysisk vondt av denne typen wannabe gonzo-journalistikk blandet med en faktisk oppfatning av "journalistene" at de er morsomme. Grunnen til at jeg fikk Thomas Slobodan Milosowitch sitt visittkort i køen på skaugum, (ikke andre steder.red.anm) er naturligvis at jeg sa han ett og annet om pressetiske prinsipper, men jævelen gav seg jo ikke, så da måtte vi jo pose for livet. Og siden tanketomme Slobodan hadde nok IQ til hvertfall å velge et bilde som så anstendig ut skal jeg ikke ta saken videre til PFU.

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser

4.12. For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling

(Vær varsom plakaten)


(Jeg har i senere tid blitt opplyst at her Thomas Strezelski(?) er han skalla dommern fra Idol, og i k k e den litt tilbakestående fotografen fra køen på skaugum. Hvorfor han gav meg sin sjefs visittkort er naturligvis fordi han ikke har råd til egne)

Så kom da dagen jeg skulle kaste all selvrespekt og stille meg med lut rygg i de bloggendes rekker. Heldigvis akter jeg ikke å blogge om sminke, klær og at "å bli voksen er schikkelig vanskelig" i god gammeldags Ida Wulf stil, men holde bloggingen på et litt mindre redde-verden nivå.
 
For mens fjortisser over hele vårt langstrakte land kan meske seg i bjuti-tips og de mye sagnomsuste mote-bloggene som florerer i dagens blogg-norge, vil denne bloggen antageligvis bli mest brukt av de mennesker som har lyst til å følge med mitt ve og vel, når jeg pakker snippvesken og forlater Norge til landet som flyter av melk og Honning; India!







"India sier du", sier du, og merker at kaldsvetten pipler frem på pannebrasken. Gale kuer som fråder av klovsyke herjer rundt i gatene, en engelskaksent som ikke engang Obamas retorikk-lærerere kan buktes med, mat som er fritert og krydret så sterkt at bare tanken på det gir deg så sterk diare at du må svelge 300 gram Imodium Comp. Hvorfor vil noen dra dit?

Dette var et spørsmål jeg måtte svare på i mitt såkalte "motivasjonsbrev". Sammen med påminnelse av levering av motivasjonsbrev, kom to forslag til motivasjonsbrev. Det som motiverte i de to brevene jeg copy+paste't var det nevnt i fleng hva som motiverte en til å dra til dette Gudsforlatte landet. Interesse for mennesker kom høyt på lista. Jeg slang på en "kjempe" og jeg. "Jeg er kjempe-interessert i mennesker". Der har du meg. Jeg drar på klassetur med 11 klassekamerater, til India, fordi jeg er kjempeinnteressert i mennesker. "reportasjearbeid i framand kultur". 2 måneder. 30 studiepoeng.

Det er i tillegg kjempeinteressant at det er det landet med nest flest mennesker i verden.